Hva er dette? What is this?

Alt du finner her, kan du fritt bruke videre, så lenge du kreditterer bloggen og forteller oss hva du skal bruke det til. Du når oss via kommentarfeltet under innleggene, eller på teamcolibrino@gmail.com.

Everything you find on our blog is free for you to use, but please credit us and tell us what you will use it for. You can reach us by posting a comment, or through teamcolibrino@gmail.com.

tirsdag 21. februar 2017

Drømmen om portabel farkost del I

Det tok ikke lang tid før planene for 2017 ble endret. I DENNE saken om tanker for 2017 listet jeg opp noen ideer om utstyrsvalg for 2017. De ideene stod seg i et døgn.

Min kjære kone kom nemlig med en julegave helt utenom det vanlige, og helt utenom min ønskeliste. Men før vi går videre med det, tar jeg et historisk tilbakeblikk.

Min karriere som reder startet med en annen uventet hendelse. "Rasken" dukket opp da jeg var cirka 7 år, og åpnet bokstavelig talt en ny verden for meg. En verden på vannet. Familien hadde båt fra før, men denne båten kunne jeg bruke selv, og verden lå med ett åpen. Det tok noen år før jeg fikk bruke motoren, de første årene var det årer som stod for fremdriften, men det er nesten utrolig hvor langt man kan ro hvis man bare vil. Og jeg ville VIRKELIG.
Fatter og meg i Rasken en gang på 80-tallet.
Etterhvert vokste jeg ut av den lille 9 fots aluminumsjolla, og diverse andre båter har siden kommet og gått. Jeg har til og med vært innom kano, kajak og bellyboat underveis. Men det er kanskje noe med den første forelskelsen, for jeg har følt et savn siden Rasken forsvant. (Jeg har aldri savnet den første menneskelige forelskelsen, så det må ha noe med båten å gjøre?) Den var fantastisk i sin enkelhet, den tålte bruk og misbruk uten større problemer, mens dens lave vekt gjorde at den kunne brukes over alt. Jeg kunne til og med sjøsette den selv, riktignok en svett jobb for en liten tass siden jolla måtte dras over ett jorde, men hva gjorde man ikke for å komme på vannet når mor og far var mer opptatt av andre ting? Av mindre positive egenskaper bør nevnes et lavt fribord som gjorde den livsfarlig i litt sjø, samt et akterspeil som ikke var i nærheten av å ta av for hekkbølgen hvis man gikk brått ned fra plan.

Med Rasken utforsket jeg Skjebergkilen og senere Vansjø på kryss og tvers. Rasken ble også brukt i diverse mindre vann og elver på Østlandet. Sørkedalselva, Bogstadvannet og Årungen var blant disse. 

Vi spoler frem igjen til nåtid.

Lars, Dag og jeg har alle egne båter av litt forskjellig størrelse og kaliber, og som kan fraktes på henger. Men felles for oss alle er et ønske om en virkelig portabel farkost. I det legger vi en farkost som er uavhengig av båtramper, til og med uavhengig av veier. En farkost som kan ta deg inn i grunne viker, deltaer og ellers utilgjengelige områder. En farkost som lar deg snike deg frem langs sivet i ren indianerstil. Kort sagt en farkost som er en rak motsetning til for eksempel Frøken Evada som jeg ellers farter rundt med:
Frøken Evada kan bli overkill til tider
Utvalget av slike farkoster har eksplodert de siste årene, og du kan i dag se på joller, kanoer, kajakker, bellyboats, gummibåter og et uttall kombinasjonsløsninger basert på en eller flere av plattformene. Prisnivået har også gått nedover, samtidig som kvaliteten på de billigere alternativene har gått oppover. Selv på Jula kan du nå kjøpe fiskekajakk. Vi tør å påstå at en portabel fiskefarkost i dag er innenfor rekkevidde for stort sett alle. Vi legger derfor opp til en liten serie hvor vi ser nærmere på nettopp portable fiskefarkoster, både generelt og med noen helt spesifikke alternativer. Hvis alt går som planlagt, kulminerer dette i noen tester, forhåpentligvis av både jolle, kano og kajakkk. Vi kan røpe at ett av alternativene kom på plass i teamet allerede i 2016, så testingen er i gang allerede. Dag skal kanonisere, Lars skal kajakkes og jeg skal jodle..... 


Min del - jolla.

Min del av dette er altså "jolle", og her kommer julegaven fra min kjære inn i bildet. Gaven var en varehenger med tillat totalvekt på 1000 kg og lastevekt på 776 kg. Hengeren har brems og kan derfor kjøres lovlig i 80 km/t, og er en perfekt plattform for transport av en liten jolle. Modellen heter Tiki CS 200 B og er kjøpt hos Norsk Tilhengersenter.

Beste julegaven noen sinne?

At hensikten med gaven nok er mer knyttet opp mot et oppussingsprosjekt av et hus får så være, kombinert bruk må da være en god ting? Men for å holde oss til kriteriet om en virkelig transportabel farkost, må jolla også kunne fraktes uten tilhengeren. Enten ved å bæres eller på en tralle. Målet for min del er å kunne utforske mindre vann og elver hvor jeg ikke kommer til med Frøken Evada, og da må jolla kunne fraktes en bit uten tilhenger. Dermed bør den også være lett (og liten) nok til at den kan fraktes på et biltak. Når det kommer til akkurat det å frakte båt på biltaket, er det svært viktig å sjekke i bilens vognkort hva slags vekt du har lov til å ha på taket.

Som vanlig lager jeg meg en liste over ønsker og krav når jeg skal handle noe som tross alt koster litt penger. En slik liste starter alltid med et budsjett, for en som dessverre fortsatt venter på Lotto-millionene er budsjettet avgjørende. Merk at de to andre gutta ikke har det samme budsjettet, budsjett er tross alt en personlig sak avhengig av egne økonomiske rammer og prioriteringer.

  • Budsjett for jolle: 14.000,-
  • Budsjett relatert utstyr 2.000,-


I "relatert utstyr" legger jeg årer, kjetting og lås. Elmotor og egnede batterier har jeg fra før og jeg må kunne gjenbruke elektronikk jeg har fra før for å holde budsjettet. Jeg har allerede to Lowrance HDS Gen 2 på RAM-feste i Evadaen så de er lette å flytte mellom båter. Da jeg oppgraderte fra StructureScan til StructureScan 3D i Evadaen i fjor, havnet det gamle utstyret i en eske i boden. Med det utstyret og de to HDSene trenger jeg bare et par kabler og en enkel ekkoloddgiver (sannsynligvis en HST-WSBL) for å få det jeg ønsker av elektronikk i en jolle. En Point-1 og NMEA2000-nettverk i tillegg hadde vært ideelt, men der setter budsjettet en lei strek foreløpig. Derimot kan det nok dukke opp en form for tralle etterhvert, den holder jeg utenfor budsjettet da den ikke inngår i "startpakken" for min del. Det er mer enn nok av vann hvor avstanden mellom vei og vann er innenfor bæreavstand, så trallen får vente.

Så må jeg lage meg en kasse og en passelig variant av rekkemontert ekkoloddgiverfeste, så alt blir portabelt siden båten blir lagret utendørs.

Det leder oss videre til øvrige ønsker:

  • Lett nok til å kunne bæres (av meg) korte avstander. Dvs under 45 kilo og helst under 40.
  • Stabil nok for to personer.
  • Smal nok til å kunne legges flatt på hengeren. Dvs maks 125 cm.
  • Mulighet for elmotor bak.
  • Må kunne ros.
  • Må tåle røff behandling, feks å dras ned til vannet og over iskanter.

Vekten er en viktig del av ønsket om å holde farkosten portabel. Samtidig fisker jeg ofte sammen med noen, så det er avgjørende for meg at matrosen får plass, til tross for at det går noe ut over ønsket om enkel transport. Jolla bør kunne legges flatt på hengeren, rett og slett fordi jeg har erfart tidligere at å kjøre i 80 med noe som ikke er noenlunde aerodynamisk på hengeren kan bli slitsomt (og dyrt, drivstofforbruket øker). En helt annen ting er at jeg ved å legge jolla opp ned på hengeren ikke får så mye møkk opp i båten under transporten. Det kunne selvfølgelig vært løst med ett trekk og diverse stropper, men med både trekk og jolla opp ned får jeg i pose og sekk. Siden hengeren kan kjøres i 80 km/t og totalen blir ganske lett kan det bli aktuelt å dra den med seg på familiens ferieturer.

Som nevnt har jeg en elmotor fra før jeg vil benytte, men samtidig legger jeg opp til å bruke farkosten på steder der motor ikke er et alternativ. Enn så lenge skiller ikke norsk lovverk på elmotor og forbrenningsmotor, så de fleste mindre vann har per definisjon et forbud mot begge deler. Derfor må farkosten kunne ros.

Ønsket om noe som "tåler en trøkk" går igjen i det meste jeg kjøper. Jeg er en kløne, og den egenskapen ser ut til å henge ved meg livet ut. Da er det like greit å innse sine svakheter med en gang, kontra å ødelegge ting. Jeg har også to barn, og akkurat som da jeg selv var barn, vil jeg at ungene skal kunne bruke farkosten uten at jeg skal sitte på land og bekymre meg for det materielle. Det er mer enn nok å bekymre seg for som det er for en småbarnsfar.

Basert på dette måtte det bli noe i aluminium. Glassfiber tåler ikke nok, og plastvarianter veier for mye og er dessuten leie å montere ekstrautstyr i. Gummibåt kunne vært et alternativ, men basert på kløne-prisnippet utgår de på lik linje med glassfiber. I prinsippet finnes det to varianter av aluminiumsjoller som er aktuelle, v-bunn og pram (jonboat). Det er fordeler og ulemper med begge, og Rasken var en slags mellomting mellom de. Rasken var paddeflat bak, men med en liten v foran. 

Kimple Angler 330 er et eksempel på pram.
Kimple Angler 330


Mens Alumarine 10 er et eksempel på v-bunn.

Alumarine 10
Bildene over er hentet fra aluminiumsbåt.no og West System, og ment som eksempler. De illustrerer forskjellene mellom jolla med v-bunn og prammen godt.

Jeg tenderer klart mot en pram, årsaken er først og fremst vekt. Men V-bunn har en stor fordel når det kommer til flytestabiliteten. Mer om det punktet i avsnittene under.

En ting som kan være verdt å nevne. er forskjellen i stabilitet sideveis. Slik stabilitet kan defineres på flere måter, men sier noe om hva jolla tåler av vekt på siden før den tipper rundt. Dette er særlig viktig for oss sportsfiskere, siden vi gjerne lener oss ut av båten ved landing av fangst. Det tekniske begrepet er flytestabilitet. Merk at alle alternativene på markedet skal være CE-godkjent, de er i praksis godkjent i klasse D (beskyttet farvann, den laveste klassen). CE-godkjenningen går primært på evne til å takle vind og bølgehøyde, samt at båten skal være usynkbar. Det er rett og slett ikke lov å selge båter i Norge som ikke er CE-godkjent, men godkjenningen sier pent lite om stabiliteten vi sportsfiskere etterspør.

Vi ønsker mest mulig stabilitet, det vil si at vi vil kunne legge så mye vekt på ripa som mulig før båten kantrer. Men det er stor forskjell på hvordan ulike farkoster oppfører seg når vekten på ripa øker, og det er svært sjelden produsentene opplyser om hva akkurat deres modell tåler siden det ikke er noe krav om slike opplysninger. I en ideell verden ønsker vi at litt vektøkning (feks at vi lener oss mot ripa) knapt skal føre til at båten krenger. Større belastning skal man helst merke, slik at man får et forvarsel før båten går rundt. Båtens krengning bør med andre ord øke med vekten på ripa, slik at man har en gradvis overgang. Her har v-bunnen en fordel, siden den har en jevn overgang som gjør at du ikke overbelaster stabiliteten, rett og slett fordi du merker at du skal stoppe. Med prammen er overgangen fra en båt som ligger paddeflatt, og til en båt som ligger på hodet, mer brå og uforutsigbar. Dette følger av skrogenes utforming, og er verdt å ta med seg i vurderingen. Særlig hvis familiens yngre medlemmer, eller andre som ikke er båtvante, skal bruke båten på egenhånd. I en pram må barna innprentes når de skal stoppe, mens i en v-bunn skjønner de det som regel selv med minimal veiledning. Uansett alternativ anbefaler jeg at man gjør en test av dette under trygge forhold, slik at brukerne av båten vet hvor grensene går. Som innledningen min viser, kan slike farkoster bli svært populære blant familiens yngre medlemmer, og for at den entusiasmen skal få utfolde seg innen trygge rammer er det viktig å vite hvor grensene går.

Neste steg er å sette opp en oversikt over de alternative modellene som finnes, og ikke minst å se de i praksis. Umuddelbart så det ut til at West System hadde både prammer og v-bunnsmodeller som ville være aktuelle for meg.


Besøket mitt hos West ble nyttig. Jeg fant nemlig ut at de to alternativene jeg hadde mest lyst på ikke var aktuelle for meg. Som en konsekvens av at jeg ønsker en jolle for røff bruk, er joller med klinker/ nagler ikke aktuelt. Får du en bulk ved en nagle er risikoen for lekkasje stor, og ikke minst er den konstruksjonen og frostspreng en dårlig kombinasjon. På den mer positive siden er det fult mulig å reparere lekkasjer ved nagler, man borrer ut og bruker en noe større nagle som dermed tetter lekkasjen. Får du en bulk i en sveis er det nesten like sannsynlig at sveisen gir seg, varmen fra sveisingen svekker aluminium og gjør den sprø, og det er i praksis en reparasjon som må gjøres av noen andre enn meg. Jeg ønsker meg uansett en helsveist jolle, da min oppfatning er at det skal mer til før disse går lekk og halve poenget med jolla er å bruke den tidlig vår og sen høst når glassfiberskroget til den større båten får is-skrekk. Jeg har hatt helsveisede aluminumsbåter i ulike varianter i 30 år, og har enda ikke opplevd lekkasjer.


Jeg står dermed igjen med ett alternativ, Kimple Angler 330. Neste steg blir å finne den til lavest mulig pris.


Fortsettelse følger......



 


torsdag 16. februar 2017

Garmin med nye retningssensorer

Garmin utvider arsenalet av tilbehør som er svært nyttig for sportsfiskere. To nye elektroniske kompass er på vei.


Begge er basert på NMEA2000 med Micro-C kontakter som dermed passer i de fleste NMEA2000-oppsett. Merk at disse IKKE er GPS-antenner, med disse bruker du enten den interne GPS-antennen eller en annen ekstern GPS-antenne.


Hva skal jeg med et elektronisk kompass?

Først og fremst gjør et elektronisk kompass at båtsymbolet på kartplotteren stemmer med hvor nesa på båten faktisk peker, ikke med hvilken retning båten beveger seg i. Ved sakte dorging kan avdriften sideveis bli større enn fremdriften, ved vertikalfiske er som regel avdriften på tvers av båten etc. Ved spinnfiske bruker jeg båtens retning på kartplotteren til å vite nøyaktig hvor jeg skal kaste i forhold til waypoints og dybdekart. Kort sagt; kjekt å ha.

Skal man bruke radar kan radarbildet brukes som overlegg på endel kartplottere, inkludert Garmin GPSMap. Men for at dette skal fungere må man nettopp ha et elektronisk kompass som synkroniserer radar- og kartbildet.


Ved montering av disse er det viktig at man unngår magnetfelt, Jeg anbefaler at man først gjør en midlertidig montering, feks med dobbeltsidig tape, for så å ta en testtur. Du skal kontrollere at kursvisningen ikke avviker fra den reelle i hele båtens hastighetsspekter. Du kan også bruke et tradisjonelt kompass for å sjekke dette, i likhet med de elektroniske kompassene vil et tradisjonelt kompass forstyrres av magnetisme.


Steady-Cast

Steady-Cast er en tilsynelatende enkel retningsgiver, og bør passe bra for alle sportsfiskere som ikke ønsker ekstrem kursnøyaktighet. Avviket er på pluss/ miun 3 grader etter kalibrering, kalibreringen i seg selv er en enkelt prosess. Den opererer med 10Hz som er raskt nok og i praksis en standard i bransjen nå. Steady-cast bruker standard NMEA-setninger og kan dermed også brukes mot annet utstyr enn Garmins, så lenge det utstyret støtter elektronisk kompass. (Det gjør det fleste moderne kartplottere med NMEA2000.)
Garmin Steady-Cast
Les mer om Stady-Cast her: https://buy.garmin.com/en-US/US/p/572462?zebratwo=CJ

9-Axis Heading sensor

Her beveger vi oss et steg eller fire oppover fra Steady-Cast. retningssensoren har nå et avvik på pluss/minus 2 grader (bra, men ikke heeeeelt topp enda) etter kalibrering. I likhet med Steady-Cast opererer den med 10Hz på retning, mens hev opererer på 1 Hz. De siste ordene der er de spennende.


På grunn av større nøyaktighet anbefaler Garmin denne for bruk med radar (ikke Steady-Cast). Men det er også en annen stor forskjell kontra Steady-cast, for her har vi sensorer for pitch og roll. I praksis betyr dette at sensorene merker seg båtens vinkel i vannet, både mot siden og i fartsretningen.
Les mer om 9-axis her: https://buy.garmin.com/en-US/US/p/572463?zebratwo=CJ


Da gjenstår det å se når Garmin følger Simrad og gir 2D-ekkoloddet mulighet til å kompensere for pitch/ roll med data via 9-axis. Raymarine har en variant over temaet i sin siste MFD, og Garmin bruker det allerede i Panoptix, så dette bør være rett rundt hjørnet.

Simrad S5100

Simrads beste ekkolodd ble nettopp fornyet. BSM-3 (som igjen var svært lik forgjengeren BSM-2) er blitt erstattet med S5100. Denne gangen er endringen kontra forgjengeren merkbar.
Simrad S5100


Umiddelbart er den største endringen at modulen har tre helt uavhengige ekkoloddkanaler. Med andre ord kan du koble til ekkoloddgivere som total dekker hele frekvensbåndet fra 28 til 250 Hz, med effekt tilpasset ekkoloddgivere fra 300W til 3000W. Dette betyr at man kan bruke High, Medium og Low samtidig, forutsatt at man har ekkoloddgivere til dette. Men kansje vel så relevant er at man kan ha en giver med dobbeltbånds chirp (feks TM265HL) og en enkeltbåndsgiver (feks TM185M) tilkoblet samtidig og så velge den kanalen man ønsker å bruke avhengig av dybden man skal fiske på.


Uavhengige ekkoloddkanaler betyr også mulighet for ulike innstillinger av den enkelte kanal, og ikke minst gir det mulighet for bildefremrulling uten forsinkelser fordi en kanal skal fyre av flere ekkoloddgivere i rekkefølge.


På tilkoblingssiden bruker S5100 tre sorte 9-pins porter for tilkobling av ekkoloddgivere. Den har bare en ethernetport. Her kunne jeg gjerne sett at modulen hadde tre ethernetporter, siden dette forenkler innstallasjon i båter med mer enn en skjerm. (Slik som, kremt, min båt.)


S5100 er offesielt kompatibel med alle Simrads moderne skjermer, Det vil si NSS Evo3, NSS Evo2, NSO og S2009/S2016.




YouTube:

https://youtu.be/XcbR5uIGl1o


Norske priser er ikke klare enda, men i USA ligger S5100 på 2000 USD så forvent norsk pris rundt 20-25.000,- Antatt levering fra mai 2017.