Hva er dette? What is this?

Her skriver vi først og fremst om ting relatert til sportsfiske, men det sniker seg sikkert inn andre ting som vi driver med også. Alt du finner her, kan du fritt bruke videre, så lenge du kreditterer bloggen og forteller oss hva du skal bruke det til. Du når oss via kommentarfeltet under innleggene, eller på teamcolibrino@gmail.com.

We are writing about stuff mainly connected to sportsfishing, but also other things that we do. Everything you find on our blog is free for you to use, but please credit us and tell us what you will use it for. You can reach us by posting a comment, or through teamcolibrino@gmail.com. Thanks.

tirsdag 23. august 2016

Hurdalsjøen 20.08.16 - Familiefisketur og logging av dybdekart.

Jeg er aldri vond å be når kona inviterer på båttur. Disse familieturene er en hyggelig motpol til de andre fisketurene mine. Mens normalen er nøye planlegging og hundrevis av kast er strategien på disse turene kos og godis i mengder. Turen blir så lang tålmodigheten tillater...



Denne lørdagen gikk turen til Hurdalsjøen. I tillegg til å ligge nær hjemmet holder sjøen ganske mye fisk. Er man kjent er muligheten for fisk gode, og det er jo det viktigste når man fisker med barn. Med kort tålmodighet bør det skje masse. Helst med én gang.

Stor stas når det skjer noe...
I og med at disse turene legges midt på dagen er fisket som oftest tregere enn det er når jeg besøker vannet på morgen og kveld, men vi lykkes med å få noen abborer før det ble tid for en tur i land. Sjøen har mange fine plasser for strandhugg, og i nordenden finnes det også en flott grillplass med brygge. 

Det er fortsatt noen hvite felter å fylle...
Når vi først er ute passer jeg på å logge litt for dybdekart.no. Dette er en database med kart over mer enn 700 norske sjøer. Kartene er gratis, og tilgjengelig for alle som bidrar med logger. Vi er godt igang med kartet for Hurdalsjøen, og allerede er det et godt hjelpemiddel for fiske i sjøen. For å få et mest mulig nøyaktig kart er det en fordel å kjøre sakte, dvs ikke i plan. Hvis man ikke har en ekkoloddgiver for høye hastigheter vil vinkelen i plan gjøre at dybden blir feil. Derfor er det koseturer, dorging ol. som gir det beste resultatet. Barna liker godt å kjøre båt, og bytter på å styre. Opptaket startes når vi legger fra brygga, og går så lenge vi er i bevegelse. Det går helt fint å la det gå mens man ligger i ro, for eksempel for å fiske. Det er ikke nødvendig å kjøre i noe spesielt mønster, men det er en fordel å ha kartet på skjermen mens man logger slik at man kan kjøre et sted det ikke er logget tidligere. I og med at kartet ikke oppdateres fortløpende er det lurt å aktivere spor på plotteren slik at man kan se hvor man allerede har vært. Det går an å logge med de fleste ekkolodd med kartplotter.


Her dukket det opp en kant mellom 1,1 og 10,5m.
Her stod det fisk på bunnen også...
De fleste produsentene har løsninger som gjør at man kan lage sine egne kart. For eksempel har Lowrance sin Insight Genesis og Humminbird har Autochart. Flere har også delingsmuligheter, men de har ganske få kart for Norge. De begrenses også av at de er merkeavhengige, og derfor er avhengige av at andre med samme merke har logget. Dybdekart.no tar imot logger fra de fleste ekkoloddmerker, og leverer kart som er kompatible med Lowrance/ Simrad/ B&G/ Eagle og Humminbird. For andre merker får man ikke kartet deres inn på kartplotteren, men kan ha kartet på et nettbrett ved siden av.
Det er en vanlig oppfatning at man ikke vil dele ekkoloddlogger i frykt for å gi bort gromplassene sine til andre. Dette er ikke tilfellet. Hvis man starter et kart med å legge et spor i en runde som går innom alle favorittplassene sine vil det selvfølgelig vise hvor man har vært. Når neste spor kommer oppå vil mer av vannet være kartlagt. Etterhvert vil man se at antallet fiskeplasser øker i takt med at vannet logges, og det blir enklere å planlegge fisketuren. Kartene inneholder koter og merking for dybde i farger. På de dagene fisken står på en viss dybde kan man bruke kartet for å finne interessante plasser ut ifra dybde. Merk; Ved konvertering fra logg til kart tas det IKKE vare på waypoints. Med andre ord avsløres ikke merkede fiskeplasser. Kartene har likevel støtte for såkalte POI (Point Of Interest). Dette er en måte å merke punkter i kartet med informasjon, for eksempel en lav bro, båtrampe eller en bensinstasjon. Under har jeg lagt til et utsnitt av det foreløpige kartet for Hurdalsjøen. Dette kartet er foreløpig kun 12% ferdig, men jeg har allerede fått fisk på nye plasser ved hjelp av kartet. Under har jeg lagt ut to bilder av et utsnitt fra dybdekartet. De som er kjent ser at det er fra overgangen mellom Hurdalsjøen og Andelva mot Merra. Det øverste bildet viser kartet slik det vil se ut på plotteren, og det andre er av kartet lagt oppå et bilde fra Google Earth.

Slik ser dybdekartet ut i kartplotteren


Det samme kartet oppå Google Earth fra Andelva

Jeg håper at flere har lyst til å være med og logge i sine lokale sjøer. Resultatet av en fisketur er i stor grad avhengig av hvor man fisker. Med et dybdekart på plotteren trenger man ikke gjøre seg kjent ved å kjøre rundt for å finne kantene på ekkoloddet. Det blir også enklere å teste nye plasser, og ikke minst nye sjøer. Til forskjell fra bloggkollega og redaktør, Erik Grimsøen, er jeg rykende fersk med ekkolodd. Jeg er overrasket over hvor lett det er å være med på et slikt prosjekt, og hvor lite som faktisk skal til for å få et helt annet utgangspunkt når jeg skal på tur. Det blir faktisk ikke det samme uten...

Mer informasjon om hvordan man logger, deler loggen, og ikke minst laster ned et oppdatert kart, finner du her.

lørdag 20. august 2016

Rundfisket på bortebane - 18.08.16

Jeg møtte Sten Fjeldstad første gang under gjeddefisket i Nitelva i våres. Vi hadde en god prat, og siden har vi holdt kontakten. Omsider hadde vi funnet tid i kalenderen til en fisketur igjen, og planen var at jeg skulle få være med til et godt abborvann i Indre Østfold. Jeg jobber, som kjent, fortsatt med å bryte kilosgrensa på abbor. 

Jeg våknet til knallvær og praktisk talt ingen vind. Alt lå til rette for en super fiskedag. YR hadde lovet sol og 3 m/s fra nord-øst. Vindretningen kunne nok med fordel ha vært sørlig, men med siste dagers høytrykk var trua på plass.
Da vi ankom vannet så vi at vinden nok var nærmere det dobbelte av først antatt, så lett abborfiske skulle vise seg å bli en utfordring.

Sten var først igang da vi ankom den første fiskeplassen. Allerede på det første kastet hadde han fast fisk. Vi var igang. Et lite skår i gleden var at det var feil art. Gjedde er som kjent en vanlig bifangst under abborfiske. Dette skulle vise seg å bli den store snipedagen. Hvor mange smågjedder som fikk se innsiden av båten har jeg faktisk ikke tall på. På enkelte plasser fikk jiggen nesten ikke lande på overflaten før en gjedde kastet seg over den. Vi måtte faktisk gå opp fra 0,40mm fluorcarbon fortom for å begrense antallet tapte jigger. Ved et par anledninger hadde vi kontakt med større gjedder også. Følelsen når man får noe i enden av den tynne lina, som beveger seg med seige og tunge bevegelser, er ganske rå. Ingen av disse ville imidlertid være med opp denne gangen. Det viser seg ofte at gjeddenes nærvær gjør at småabborene forsvinner, i frykt for å bli spist. Likevel hender det ofte at det står igjen større abborer som ikke er redd for gjeddene.

En av dagens gjedder...

For min del var dette en av de berømte dagene. Jeg blanka rett og slett. Alle som fisker en del vet at dette skjer fra tid til annen. Det er surt, men samtidig noe av sjarmen med denne hobbyen. Etter å ha følt at jeg har vært i flytsonen på abborfiske i hele sommer, gikk jeg nå på en skikkelig smell. Jeg hadde mange hugg, og flere fisker ble med nesten helt inn til båten før de slapp. Ikke engang en snipe ville bli med inn. Det ville seg bare ikke for min del. Det gjør ikke situasjonen noe bedre å se at den andre håver inn fisk etter fisk. Et lite lyspunkt var at det stort sett var gjedder...
I løpet av dagen fikk Sten opp to abborer, hvorav den ene var en fin fisk. God og rund, og full av liv. Langt ifra kiloen, men på slike dager må man finne lyspunktene. Begge tok på plasser med tydelige steinpartier.
Liten abbor, nr 1...
Jeg tror vinden må få en del av skylda for at vi ikke lyktes bedre denne gangen. I enkelte av vindbygene var den frontmonterte elmotoren oppe på trinn 10 av 10 for å holde båten på ankringspunktet. Det er første gang jeg har savnet den gamle dreggen til ankring på en fiskeplass. 
Litt større abbor, nr 2...
Sten omtales ofte som abborspesialist. At han lykkes bedre enn meg denne gangen handler nok først og fremst om erfaring. Jeg spør og graver, og setter enormt stor pris på å få være med flinke folk på tur. Jeg går i tenkeboksen, og satser på å komme sterkere tilbake når høstfisket begynner for alvor i september.

I tillegg til å fiske mye er Sten også konsulent for Savage Gear og Okuma i Norge. Det er alltid spennende å snakke med folk som har inngående kunnskap om fiskeutstyr, og ikke minst å få prøve noen nye greier. Denne gangen fikk jeg teste Okuma Helios Air multiplikator og Okuma Inspira ISX20W haspel. Begge er nye i år. Da jeg skrev artikkelen om Abu's Mgxtreme etterlyste jeg konkurrenter på det norske markedet. Helios Air er en god utfordrer. Som Abusnella er den også laget av magnesium og karbonfiber. Jeg håper å få til en mer utfyllende test av denne. Inspira haspelsnella imponerte meg veldig. Dette er en skikkelig god snelle til abborfisket. Selv i størrelse 20 (2000) virker den liten og lett. Disse snellene satt på tidligere omtalte Okuma One.rod. Dette er veldig lette stenger, som fort blir baktunge med for tunge sneller. 

Fat Minnow T-tail & Cannibal Shad 

Jeg fikk også prøve noen nye shad'er fra Savage Gear. Cannibal Shad og Fat Minnow T-tail er to nye beter som kanskje blir å finne i Norge etterhvert. Cannibal Shad har en tail med veldig livlig bevegelse, mens Fat Minnow minner mer om en gjeddeshad, med rullende bevegelser i tillegg til paddletail. Etter Stens resultat å dømme fungerer disse godt. Jeg bør nok prøve dem igjen før jeg kan uttale meg ytterligere...

tirsdag 16. august 2016

Randsfjorden 12-14.08.16

Da var det tid for ett av årets høydepunkter for min del. Røyetreffet til Norges Trollingforbund er en klassiker jeg ikke vil gå glipp av.

En annen som ikke vil gå glipp av det er min faste matros på treffet, Karl Johan tok som vanlig turen opp fra Gøteborg. Jeg møtte ham på Bussterminalen i Oslo 13.30 på fredagen, så kastet vi oss på toget til Høvik hvor bilen min stod. (Jeg tør ikke å ha bilen stående fullpakket i Oslo, og det er dessuten svindyrt.) Rask lemping av diverse utstyr inn i bilen hjemme hos meg, så opp til Storøen i Tyrifjorden hvor Frøken Evada stod klar på hengeren. I teorien en enkel øvelse, men når store deler av Oslos befolkning skal den samme veien som oss tar ting tid.

Så var det frem med siste skrik på teknikkfronten, og litt verktøy. En splitter ny StructureScan 3D ekkoloddgiver og modul skulle erstatte min LSS-1 ekkoloddgiver og StructureScan HD modul. LSS-1 ekkoloddgiveren min er fra 2010, og ble egentlig erstattet hos Lowrance med LSS-2 et par år etter. Men jeg oppgraderte aldri giveren, rett og slett fordi jeg ikke klarer å se at LSS-2 (som jeg har en hel del erfaring med) produserer bedre bilder enn den jeg hadde. Da vi monterte i 2010 var modulen riktignok en StructureScan-modul uten HD som etternavn (altså første generasjon slik som selve giveren). Modulen oppgraderte jeg for noen år siden, da jeg fikk tak i en brukt HD-modul til en svært hyggelig penge. HD-modulen gir i mine øyne bedre bilder på 455 kHz enn den eldre, så derfor ble det prioritert å oppgradere modul og ikke giver.

Men nå skulle altså hele pakken skiftes. Alt av kontakter er identiske med de på tidligere moduler, så det meste var plug & play. Det ble gjenbruk av eksisterende strømkabel og selvfølgelig de tre ethernetkablene jeg har fra modulen og til diverse andre ting i nettverket mitt. Mitt ethernet-nettverk består nå av tre HDS Gen 2, StructureScan 3D, SonarHub og GoFree WIFI. Tre skjermer og tre moduler der med andre ord.

Braketten til giveren er identisk med LSS-1, så jeg behøvde ikke å skru noe i selve båten i det hele tatt. Bare ta av den gamle giveren og så på med bolt/mutter/skive i den gamle braketten. Det er verdt å merke seg at i likhet med TotalScan-ekkolodgiveren, så har Lowrance klønet litt med hullene i metallskinnen giveren monteres under, versus skruehullene i selve giveren. Setter man i alle skruene løst, og så drar til jevnt, går det fint. Setter du i en skrue, drar til, så neste skrue og drar til etc vil du få problemer.

LSS-1, liten og søt.
Som du ser av bildene sitter min StructureScan mellom de to motorene mine. Denne plasseringen har fungert veldig bra på min båt.

LSS-1 fra siden, ingen motorer som skygger.
StructureScan 3D-giveren er et beist sammenliknet med LSS-1.
Structurescan 3D vs LSS-1

Forskjellen er merkbar
Siden metallbraketten er identisk på alle LSS, gikk monteringen av giveren på et minutt eller to. 
Structurescan 3D klar til bruk.
En teknisk forskjell ved monteringen er at kabelen mellom modul og giver for Structurescan 3D deles der den skal kobles til modulen. det er med andre ord to porter for ekkoloddgiveren på modulen. Dette kommer av at det er flere kjeramiske elementer i 3D enn i LSS-1/LSS-2. Der kabelen splittes i de to kontaktene er det en plastforsterkning, og denne er ganske stor. For min del var det uproblematisk, jeg har så mye kabler bak at jeg hadde store nok hull til å tre den nye kabelen igjennom båten. Men hvis du bare har hull tilpasset den vanlige 9-pins kontakten fra LSS-1/LSS-2 må hullet utvides en hel del. Her skal Lowrance få litt kjeft, for hvis plastforsterkningen hadde vært avrundet, si steden for kantete, hadde man ikke behøvd så stort hull. De fleste gummimuffer og kabelgjennomføringer for båt er beregnet på runde hull, og det burde noen som produserer utstyr for marin bruk tenkt på og tilpasset seg til.

De ekstra elementene er det som gjør at det kan produseres et tredimensjonalt bilde. De sender ikke, men mottar kun retursignalet. Siden de elementene som sender også mottar retursignalet (ekkoet) får man flere kilder for mottak, og kan derfor beregne vinkel på ekkoet. En ganske enkel geometrisk øvelse, men svært effektiv. StructureScan 3D er dermed et såkalt MBS (Multi Beam Sonar), forsåvidt i likhet med Garmins Panoptix og Humminbirds forlengst utgåtte Matrix 3D. (Matrix 3D hadde jeg i den perioden jeg kjørte med Humminbird i min båt.) Lowrance er med andre ord ikke alene om MBS for fritidsmarkedet, ei heller var de først ute. Men de er først ute med å kombinere skannende ekkolodd med et tredimensjonalt bilde. 

Med giver og modul på plass, la vi kursen mot Jevnaker og båtrampen der. Etter enda mer kø kom vi oss frem og på vannet. KJ koblet sin IPad opp via WIFI og GoFree-modulen min, og hadde derfor full innsikt i elektronikken han også. På bildet under ser du min HDS 10m Gen 2 på akterdekket speilet på KJs IPad til venstre i bildet.

Vi bruker ARM her, ikke RAM.
Siden mine HDS ikke er Gen 3, kan jeg ikke se 3D-bildet fra StructureScan 3D. Men det jeg kan se er den delen av systemet jeg er mest interessert i, nemlig en dramatisk bedring av rekkevidden på SideScan. Lowrance reklamerer med at rekkevidden er doblet, og det har de rett i. Ikke bare er den teoretiske rekkevidden doblet (hvor langt signalet går), men også den rekkevidden hvor man rent praktisk ser de detaljene vi er ute etter er doblet. Jeg er faktisk litt imponert her, og gleder meg til å bruke systemet i Oslofjorden, hvor det nettopp er mer interessant struktur å se på enn det er i Randsfjorden og Tyrifjorden. Men vi så da endel interresant i Randsfjorden også.

For ordens skyld kan det være verdt å nevne at det ikke er vellykket å kombinere hverken SideScan eller DownScan med 2D-ekkolodd i chirp. Jeg benytter min Airmar P66 og 200 kHz i kombinasjon med StructureScan. Årsaken er at 2D-chirp forstyrrer StructureScan (og vice versa) noe, og slikt liker jeg ikke.

Allerede rett ut fra rampen var vi i gang å teste SideScan. Bildet under er fra en runde i Bergertjernet, med andre ord rett nedenfor E16. Som du ser er det 7,6 meter dypt men vi ser fint detaljer ut til 30 meter, altså fire ganger dybden.  
Ved rampen ved Jevnaker
SideScanbildene mine fra elva er preget av myk bunn og tømmerstokker fra tømmerfløtingens tid. På bildet under har vi beveget oss noen meter oppover elva, vi har akkurat passert under E16. Legg merke til kartbildet, der båten kjører er det 4 meter men utover til siden er det grunt så det holder. Til tross for det er detaljene bra 30 meter til hver side.
Under 4 meter dypt, men fortsatt detaljer på 30 meters hold.
Litt lengre opp vier elva seg litt ut, har jeg fortsatt fire meter vann under kjølen, men øker skalen på sidescan til 45 meter. Vi snakker nå om detaljer nesten tolv ganger så langt ut til siden som det er dybde under båten. Dette er veldig bra.






Som du sikkert skjønner er jeg imponert over den praktiske rekkevidden på grunt vann. Jeg gleder meg stort til å teste dette i Oslofjorden, hvor det er interessant struktur også på litt større dybder. I Randsfjorden er det rett og slett ikke så mye å se på på større dyp, så derfor ingen skjermbilder lengre ut. Jeg skal nok få lånt meg en Lowrance HDS Gen 3 eller Simrad NSS Evo2 igjen etterhvert også, så jeg får tatt 3D-delen av utstyret nærmere i øyensyn.

Etter å ha glant lenge og vel på SideScan i sydenden av Randsfjorden viste klokken at det var på tide og komme seg opp til Sandøya og resten av gjengen der. I regn og mer vind enn det som er morro, ble turen unnagjort i 16-17 knop og vi var lett mørbanket ved ankomst. Noe annet som heldigvis var enda mørere, var biffene Harry disket opp med fra to store griller, og under partyteltenes beskyttelse med godt selskap av ca 15 andre glade trollere var stemmingen god. Treffet starter egentlig på lørdagen, men det var altså en hel del som i likhet med oss benyttet anledningen til å komme seg ut allerede fredagen.

Vi fikk vår etterhvert faste fortøyningsplass på odden ved siden av stranden, og laget var såpass hyggelig at det var godt med både kabinlys og en runde med Eberen når vi endelig kom oss tilbake i båten. Siden bakveggen i kabinen er gjennomsiktig gir kabinlyset også mer enn godt nok arbeidslys på bakdekket når jeg trenger det.
Lys i taket er kjekt å ha

Harrys Örnvik lå noen meter innenfor oss. Hans båt har mer tradisjonell bakvegg på kabinen og han har derfor montert et arbeidslys på bakdekket.
Harry har lys på bakdekket.

Lørdagen var vi ute av soveposene 06.30 og ute på vannet 07.00. Vind var ikke lengre et tema, så til tross for at jeg er uten assistanse fra min frontmonterte Motorguide Xi5 om dagen gikk det fint å vertikalfiske frem til rundt 14.00 da vinden tiltok. Motorguiden min gikk på en smell en av de siste dagene i Vansjø, og ligger for tiden hjemme i påvente av litt førstehjelp.

Fisket vårt var rimelig trått. Vi var borti 2-3 røyer på vertikalen tidlig på dagen, men ingen av de ville krokes skikkelig. Med tiltagende vind gikk vi over til spinnfiske etter abbor og gjedde i steden, noe som ga (om mulig) enda mindre action.

I tretiden var jeg lei og kjei, og tok en lur på benken inne i kabinen. Jeg våkner av litt rabalder på akterdekket og møtes av dette synet når jeg snur meg rundt:
KJ sørger for ren propell.
KJ har prøvd seg på vertikalfiske med kickeren (trollingmotoren på 6 hester) som brems for avdriften. I iveren har han fått sena i propellen mens den gikk, og slikt blir det liv av. I all ærlighets navn har jeg gjort den samme bommerten selv tidligere, før Motorguiden kom på plass i fjor var det kickeren som var løsningen når vinden ikke var som ønsket. Med den i revers opp mot vinden, og ikke så rent lite trening, kunne jeg vertikalfiske i ganske hard vind. Jeg får sørge for at Motorguiden er tilbake på plass til neste år.

I sekstiden gadd vi ikke mer, bare å innse nederlaget. Vi kjørte tilbake til Sandøya, hvor det etterhvert ble velfylt rundt bordet når over tredve mann skulle ha middag. Harry skuffet ikke, det var biff, bakt potet og tomat og soppstuing til. Aldeles ypperlig, som vanlig.

Søndag morgen våknet jeg igjen i sekstiden, til regn og endel vind. Jeg snudde meg rundt i soveposen men da jeg våknet igjen en halvtime senere gløttet solen igjennom skyene og vinden hadde løyet helt. Hele Randsfjorden lå speilblank i gryende morgensol så langt vi kunne se. Frem med vertkalstengene igjen, og ut på fjorden.

Søndagen ga absolutt null morgenbett. Ikke ett eneste napp, så vi spinnfisket oss innover langs nordsiden av Røykenvika i steden. KJ fikk en mindre abbor, jeg kjente ikke tegn til liv. Vi tøffet ut til sydsiden av Røykenvika og fant ganske umiddelbart en spott med mye liv da vi kom til et par av mine gamle waypoints. KJ meldte raskt om fisk.
Endelig fikk KJ lurt opp en røye.
Etter den smalt det til hos meg, de få sekundene røya var på kjentes det ut som en fisk rundt trekvart kilo. Så kilte jeg multifilamenten fast i badestigen, og vips var både fisk, jigg og 25 meter multi søkk vekk. Kun banning og knust ego gjenstod.

Vi ga oss rundt ett, og tøffet sørover mens KJ lagde lunsj og vi fikk logget opp langsmed land på østsiden av Randsfjorden.
Mat må vi ha
Fiskemessig var treffet en nedtur for Team Colibri, men ellers et topp treff akkurat slik det pleier å være. Masse hyggelige folk, mye tullprat, god mat og mye godt vær. Så vidt jeg fikk med meg ble det tatt en røye rundt tre, en rundt fire og en over fem kilo. Så når det kom til storrøye var treffet i særklasse, bare ikke for oss.Vi sier uansett takk for hyggelig lag, og på gjensyn i 2017. 

Heimat vi drar.